90 år er min nabo blitt.

Hun har blitt glemsk.

Hun har blitt tynn.

Hun er syk.

Hun har ingen nær familie.

Her kan du lese: http://www.vgb.no/21500/perma/269307/ 

Kun noen fetter kusiner som er like gammel som henne og bor på annen kant av landet.

De har barn og barnebarn som har vært her på Sørlandet om sommeren. Men det er mange år siden nå.

Omsorg

I dag ringte de fra bo og omsorg senteret hun bor på. De lurte på om jeg kunne følge henne til sykehus.  Jeg har vist blitt ført opp som pårørende å det er trygt å vite. De har ikke bemanning til slikt.De har mer enn nok å gjøre de som jobber der.

Jeg var der for to dager siden, da var hun også syk. Selvfølgelig kunne jeg følge henne. Jeg trenger bare tiden og veien så er jeg der, var svaret.

Så var det bare å hive seg rundt.  Jeg kjørte dit og gikk inn på vaktrommet for å melde min ankomst. Der var det ingen og jeg gikk inn til min nabo. Hun lå i sengen som sist jeg var der. Bleik å tufs. Hun husket jo ikke at hun skulle på sykehus.

Etter en liten stund kom de som jobber der. Alt ble fortalt nok en gang. Med beroligende ord og smil om at dette var bra så fikk hun sjekket hvorfor hun var så tufs.  Vi hjalp til med tøyet.  Mens jeg ennå en gang fortalte det samme som før.

Kåpen hennes hang i første etg , der er matsalen  hun tar på seg kåpe hatt og hansker når hun skal ut. Ofte glemmer hun det i garderoben der. Ja det viste jeg jo. J

Taxi var bestilt. Det tok en time. En time er lenge å vente når man er syk. Selvfølgelig kjørte jeg bil. Så taxi ble avbestilt. Jeg ble fortalt at jeg ikke fikk penger for transport. Det er helt i orden sa jeg. På sykehuset kom vi raskt inn å får tatt bilde, der det ble bekreftet lungebetennelse.

Men først blir hun gratulert av radiografen med vel overstått. Hun smiler blir glad for gratulasjonen. 90 år. 

Jeg hjelper til med tøy og forteller henne hvordan hun skal stå når bilde blir tatt.

Hun er redd. Jeg trøster så godt jeg kan.

Trekker meg tilbake akkurat når bilde blir tatt. Så skal det tas bilde fra siden. Alt går bra, tøye skal på igjen. Så sier radiografen: Svar blir sendt til legen som rekvirerte bilde.  Det blir sendt som brev.                       Om ikke legen har mail. (noe han ikke har oppgitt på rekvisisjonen)  Hva…………?

Onsdag er dagen legen kommer på bo_ og omsorgssenter, i dag er det fredag. Det vil si hun skal gå seks dager uten antibiotika.

Vi er i Norge året er 2008……

Jeg spør om jeg kan få snakke med en lege slik at hun kan få begynt på antibiotika kuren i dag.

Vi blir vist ned til mottakelsen på sykehuset og må vente i flere timer.

Det kan være lenge når man har med seg en senil /dement person , man svarer på de samme spørsmål igjen og igjen. Vi snakker om Tromøy, vi snakker om Ålesund vi snakker om krigen vi snakker om alt.     Hun sier at Pappa sikkert blir redd for henne, hun har ikke fått gitt beskjed om at hun er på sykehus.       Jeg lyver å sier at jeg har fortalt det. Jeg orker ikke å fortelle henne at hun hadde fødselsdag for noen dager siden og at hun ble 90 år. At venninnene hennes var i selskap. ( ja hun har mange venninnen som hun holder kontakt med, til jul fik hun over 20 julebrev kort) jeg fikk to…J

I neste øyeblikk forteller hun meg at hun hadde et så koselig selskap på 90 årsdagen sin.

Så snakker vi om Ålesund og krigen igjen, jeg har hørt det så mange ganger før å kan stille henne de rette spørsmål.  Vi ler litt av ting som var.

Så blir hun utålmodig igjen.

Etter flere do besøk og flere forskjellige samtaler om det samme så det endelig vår tur.

Vi kommer inn til legen, hun ringer bo og omsorgssenter og spør om de har rett  antibiotika der og legen skriver en resept på medisinen.

Dette var min dag.

Jeg undres over rutinene, det kan ikke være riktig at svar på prøver skal sendes med brev. Seks dager er for lenge. Alt for lenge.

Det hadde ingen av oss andre godtatt.

Hvordan får man rettet opp i en sånn rutine?

……………………………………………………………………………

Tips oss hvis dette innlegget er upassende