Nattens bilde

Fototekst: Forfall.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går hadde jeg fridag. Den ble ikke brukt til sårt tiltrengt vasking, støvsuging osv.

Jeg dro isteden opp til min gamle nabokone på bo- og omsorgssenteret.

Solen skinte fra skyfri himmel, det var en deilig varm høstdag.

Dagene på dagligstuen blir nok fort kjedelige.

Etter å ha satt på plass den hjemmelagede saften i kjøleskapet, hengt opp et foto jeg hadde med, og satt blomstene fra hagen i vann, gikk vi til middag.

Hun hadde en god dag i går, og etter at vi hadde spist sammen, spurte jeg om vi skulle ta en kjøretur til byen og kanskje en liten tur for å se litt på høstfargene på Tromøy.

Det ville hun veldig gjerne, så vi brukte god tid på å få på riktig tøy, sko, finne frem kåpe, hatt og stokk.

Så gikk det en del tid med til å fortelle alle beboerne og pleierne at vi skulle på bil- og bytur. Hun er jo så skjønn når hun får en slik liten glede i hverdagen: hun stråler. "Jeg drar til byen", sier hun med et stort smil, hele ansiktet lyser av glede. Før har vi snakket om å kjøpe ny veske til henne. Derfor hadde vi et mål med turen.

Da vi kom til byen, var jeg heldig med parkering. Litt flaks må man ha. Vi gikk i banken og tok ut penger. I banken fikk hun snakket med gamle kjente og stiftet nye bekjentskaper. (Det er ikke så mange hun husker igjen, men hun husker foreldrene eller besteforeldrene til de vi snakker med.) Vi lagde litt kø, TTT (ting tar tid), men det var ingen sure miner fra noen, heldigvis.

Etter bankbesøket stod Arendal trikotasje for tur, vi måtte ha nye ’’undiser’’. God hjelp gjorde at vi fant det vi skulle ha med en gang.

Med smil om munnen, arm i arm, gikk vi i det deilige høstværet.

Vi var to gode venninner på handletur.

Så var turen kommet til Høyer: Veskehuset. Etter litt leting fant vi en fin veske som hun likte med en gang.

Butikken Høyer i Arendal er en gammel familiebedrift som hun også har kjente i. Den som var bak disken var visst et barnebarn til Høyer, så her fikk vi også ha en liten prat.

Vesken ble lovprist før den ble pakket inn. Nå hadde vi et mål når vi kom ’’hjem’’ igjen: innvie den nye vesken.

Når to gamle frøkner er på bytur må man jo ha kaffe og kake.

Vår faste kafé stengte rett foran nesen på oss etter at en dame på 90 år hadde karret seg opp femti trappetrinn…………!!

Så presterer ekspeditøren å si "Vi har stengt". Fremdeles var skiltet ute og det var kunder ved mange av bordene, så jeg spurte om vi ikke kunne få en kaffekopp.

Nei det kunne vi ikke. Jeg knurret litt for meg selv men tenkte at dårlig service ikke skal få ødelegge dagen vår.

Heldigvis er det ikke bena på frøkna det er noe i veien med, så etter vi kom oss ned ’’himmelstigen’’ dro vi til min gamle faste kafé Sam.

Her fikk vi kaffe og bløtkake. Vi hilste på en liten gutt som var på kafé med mammaen sin. Pratet om hva vi hadde kjøpt og hvem vi hadde hilst på. Bløtkaken var deilig og vi koste oss stort.

Nå hadde vi brukt tre timer i byen og tiden for returen nærmet seg, jeg spurte om hun fremdeles orket en liten runde på Tromøy eller om hun var trøtt. "Nei jeg er ikke trøtt", sa hun med et stort smil.

Vi kjørte ut til Hove. På vei dit ut fortalte hun meg hvem som bodde / hadde bodd på de forskjellige gårdene.

Som ung, nyutdannet fikk hun jobb på Tromøy, så jeg har hørt mye fra den tiden. Vi kjørte inn og parkerte på Spornes, slik at vi kunne se vannet og bølgene. Da fortalte hun om at her hadde de hatt turer med bål og hygge.

Jeg fortalte om nattergalen som synger her hvert år, og slik gikk tiden.

Så var det på tide med retur til bo- og omsorgsenteret. Vi kjørte en litt annen vei, og her fikk jeg også lokal historie.

Vi rakk ’’hjem’’ til kaffe kl. fem og fikk den servert på rommet mens vi innviet den nye vesken og kastet den gamle.

(Jeg tør nesten vedde på at den blir tatt opp av søppelbøtten og at jeg finner den igjen neste gang jeg kommer på besøk.)

Den nye satt jeg merkelapp med navnet hennes på slik at hun finner den igjen og husker at det er hennes veske. Vi fikk lagt på plass tøyet vi handlet. Ja ikke minst vist det frem til personalet, som skrøt av vesken og syntes den var så stilig.

Så kom tiden for at jeg skulle reise hjem. Vi hadde hatt fem gode timer sammen. Jeg minte henne på saften fra hennes pære- og plommetre i kjøleskapet .

Hun ble med ned for å se meg vel av gårde, og stod i døren og vinket til meg før hun ivrig satte kursen for dagligstuen for å fortelle om sin dag til de andre beboerne.

På hele veien hjem smilte jeg, Jeg visste at jeg hadde gjort en gammel dame veldig glad i dag. Selv om hybel kaninene formerer seg i stor fart har vi hatt det kjempeflott begge to.

To gode venninner på bytur.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

_Kvardag_

Dei store stormane

har du attum deg.

Då spurde du ikkje

kvi du var til,

kvar du kom ifrå eller kvar du gjekk,

du berre var i stormen,

var i elden.

Men det gjeng an å leva

i kvardagen òg,

den grå stille dagen,

setja potetor, raka lauv

og bera ris,

det er so mangt å tenkja på her i verdi,

eit manneliv strekk ikkje til.

Etter strævet kan du steikja flesk

og lesa kinesiske vers.

Gamle Laertes skar klunger

og grov um fikentrei,

og let heltane slåst ved Troja.

Olav H. Hauge

http://www.bergen.folkebibl.no/litteratur/Hauge-Tveitt/Hauge/hauge.html

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

90 år er min nabo blitt.

Hun har blitt glemsk.

Hun har blitt tynn.

Hun er syk.

Hun har ingen nær familie.

Her kan du lese: http://www.vgb.no/21500/perma/269307/ 

Kun noen fetter kusiner som er like gammel som henne og bor på annen kant av landet.

De har barn og barnebarn som har vært her på Sørlandet om sommeren. Men det er mange år siden nå.

I dag ringte de fra bo og omsorg senteret hun bor på. De lurte på om jeg kunne følge henne til sykehus.  Jeg har vist blitt ført opp som pårørende å det er trygt å vite. De har ikke bemanning til slikt.De har mer enn nok å gjøre de som jobber der.

Jeg var der for to dager siden, da var hun også syk. Selvfølgelig kunne jeg følge henne. Jeg trenger bare tiden og veien så er jeg der, var svaret.

Så var det bare å hive seg rundt.  Jeg kjørte dit og gikk inn på vaktrommet for å melde min ankomst. Der var det ingen og jeg gikk inn til min nabo. Hun lå i sengen som sist jeg var der. Bleik å tufs. Hun husket jo ikke at hun skulle på sykehus.

Etter en liten stund kom de som jobber der. Alt ble fortalt nok en gang. Med beroligende ord og smil om at dette var bra så fikk hun sjekket hvorfor hun var så tufs.  Vi hjalp til med tøyet.  Mens jeg ennå en gang fortalte det samme som før.

Kåpen hennes hang i første etg , der er matsalen  hun tar på seg kåpe hatt og hansker når hun skal ut. Ofte glemmer hun det i garderoben der. Ja det viste jeg jo. J

Taxi var bestilt. Det tok en time. En time er lenge å vente når man er syk. Selvfølgelig kjørte jeg bil. Så taxi ble avbestilt. Jeg ble fortalt at jeg ikke fikk penger for transport. Det er helt i orden sa jeg. På sykehuset kom vi raskt inn å får tatt bilde, der det ble bekreftet lungebetennelse.

Men først blir hun gratulert av radiografen med vel overstått. Hun smiler blir glad for gratulasjonen. 90 år. 

Jeg hjelper til med tøy og forteller henne hvordan hun skal stå når bilde blir tatt.

Hun er redd. Jeg trøster så godt jeg kan.

Trekker meg tilbake akkurat når bilde blir tatt. Så skal det tas bilde fra siden. Alt går bra, tøye skal på igjen. Så sier radiografen: Svar blir sendt til legen som rekvirerte bilde.  Det blir sendt som brev.                       Om ikke legen har mail. (noe han ikke har oppgitt på rekvisisjonen)  Hva…………?

Onsdag er dagen legen kommer på bo_ og omsorgssenter, i dag er det fredag. Det vil si hun skal gå seks dager uten antibiotika.

Vi er i Norge året er 2008……

Jeg spør om jeg kan få snakke med en lege slik at hun kan få begynt på antibiotika kuren i dag.

Vi blir vist ned til mottakelsen på sykehuset og må vente i flere timer.

Det kan være lenge når man har med seg en senil /dement person , man svarer på de samme spørsmål igjen og igjen. Vi snakker om Tromøy, vi snakker om Ålesund vi snakker om krigen vi snakker om alt.     Hun sier at Pappa sikkert blir redd for henne, hun har ikke fått gitt beskjed om at hun er på sykehus.       Jeg lyver å sier at jeg har fortalt det. Jeg orker ikke å fortelle henne at hun hadde fødselsdag for noen dager siden og at hun ble 90 år. At venninnene hennes var i selskap. ( ja hun har mange venninnen som hun holder kontakt med, til jul fik hun over 20 julebrev kort) jeg fikk to…J

I neste øyeblikk forteller hun meg at hun hadde et så koselig selskap på 90 årsdagen sin.

Så snakker vi om Ålesund og krigen igjen, jeg har hørt det så mange ganger før å kan stille henne de rette spørsmål.  Vi ler litt av ting som var.

Så blir hun utålmodig igjen.

Etter flere do besøk og flere forskjellige samtaler om det samme så det endelig vår tur.

Vi kommer inn til legen, hun ringer bo og omsorgssenter og spør om de har rett  antibiotika der og legen skriver en resept på medisinen.

Dette var min dag.

Jeg undres over rutinene, det kan ikke være riktig at svar på prøver skal sendes med brev. Seks dager er for lenge. Alt for lenge.

Det hadde ingen av oss andre godtatt.

Hvordan får man rettet opp i en sånn rutine?

……………………………………………………………………………

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende