I går hadde jeg fridag. Den ble ikke brukt til sårt tiltrengt vasking, støvsuging osv.

Jeg dro isteden opp til min gamle nabokone på bo- og omsorgssenteret.

Solen skinte fra skyfri himmel, det var en deilig varm høstdag.

mose

Dagene på dagligstuen blir nok fort kjedelige.

Etter å ha satt på plass den hjemmelagede saften i kjøleskapet, hengt opp et foto jeg hadde med, og satt blomstene fra hagen i vann, gikk vi til middag.

Hun hadde en god dag i går, og etter at vi hadde spist sammen, spurte jeg om vi skulle ta en kjøretur til byen og kanskje en liten tur for å se litt på høstfargene på Tromøy.

omsorg

Det ville hun veldig gjerne, så vi brukte god tid på å få på riktig tøy, sko, finne frem kåpe, hatt og stokk.

Så gikk det en del tid med til å fortelle alle beboerne og pleierne at vi skulle på bil- og bytur. Hun er jo så skjønn når hun får en slik liten glede i hverdagen: hun stråler. "Jeg drar til byen", sier hun med et stort smil, hele ansiktet lyser av glede. Før har vi snakket om å kjøpe ny veske til henne. Derfor hadde vi et mål med turen.

tøfler

Da vi kom til byen, var jeg heldig med parkering. Litt flaks må man ha. Vi gikk i banken og tok ut penger. I banken fikk hun snakket med gamle kjente og stiftet nye bekjentskaper. (Det er ikke så mange hun husker igjen, men hun husker foreldrene eller besteforeldrene til de vi snakker med.) Vi lagde litt kø, TTT (ting tar tid), men det var ingen sure miner fra noen, heldigvis.

Etter bankbesøket stod Arendal trikotasje for tur, vi måtte ha nye ’’undiser’’. God hjelp gjorde at vi fant det vi skulle ha med en gang.

foto bytur frøken

Med smil om munnen, arm i arm, gikk vi i det deilige høstværet.

Vi var to gode venninner på handletur.

Så var turen kommet til Høyer: Veskehuset. Etter litt leting fant vi en fin veske som hun likte med en gang.

Butikken Høyer i Arendal er en gammel familiebedrift som hun også har kjente i. Den som var bak disken var visst et barnebarn til Høyer, så her fikk vi også ha en liten prat.

Vesken ble lovprist før den ble pakket inn. Nå hadde vi et mål når vi kom ’’hjem’’ igjen: innvie den nye vesken.

Når to gamle frøkner er på bytur må man jo ha kaffe og kake.

Vår faste kafé stengte rett foran nesen på oss etter at en dame på 90 år hadde karret seg opp femti trappetrinn…………!!

Så presterer ekspeditøren å si "Vi har stengt". Fremdeles var skiltet ute og det var kunder ved mange av bordene, så jeg spurte om vi ikke kunne få en kaffekopp.

Nei det kunne vi ikke. Jeg knurret litt for meg selv men tenkte at dårlig service ikke skal få ødelegge dagen vår.

Heldigvis er det ikke bena på frøkna det er noe i veien med, så etter vi kom oss ned ’’himmelstigen’’ dro vi til min gamle faste kafé Sam.

Her fikk vi kaffe og bløtkake. Vi hilste på en liten gutt som var på kafé med mammaen sin. Pratet om hva vi hadde kjøpt og hvem vi hadde hilst på. Bløtkaken var deilig og vi koste oss stort.

stokk

Nå hadde vi brukt tre timer i byen og tiden for returen nærmet seg, jeg spurte om hun fremdeles orket en liten runde på Tromøy eller om hun var trøtt. "Nei jeg er ikke trøtt", sa hun med et stort smil.

Vi kjørte ut til Hove. På vei dit ut fortalte hun meg hvem som bodde / hadde bodd på de forskjellige gårdene.

Som ung, nyutdannet fikk hun jobb på Tromøy, så jeg har hørt mye fra den tiden. Vi kjørte inn og parkerte på Spornes, slik at vi kunne se vannet og bølgene. Da fortalte hun om at her hadde de hatt turer med bål og hygge.

Jeg fortalte om nattergalen som synger her hvert år, og slik gikk tiden.

Så var det på tide med retur til bo- og omsorgsenteret. Vi kjørte en litt annen vei, og her fikk jeg også lokal historie.

gammel båt

Vi rakk ’’hjem’’ til kaffe kl. fem og fikk den servert på rommet mens vi innviet den nye vesken og kastet den gamle.

(Jeg tør nesten vedde på at den blir tatt opp av søppelbøtten og at jeg finner den igjen neste gang jeg kommer på besøk.)

Den nye satt jeg merkelapp med navnet hennes på slik at hun finner den igjen og husker at det er hennes veske. Vi fikk lagt på plass tøyet vi handlet. Ja ikke minst vist det frem til personalet, som skrøt av vesken og syntes den var så stilig.

Så kom tiden for at jeg skulle reise hjem. Vi hadde hatt fem gode timer sammen. Jeg minte henne på saften fra hennes pære- og plommetre i kjøleskapet .

Hun ble med ned for å se meg vel av gårde, og stod i døren og vinket til meg før hun ivrig satte kursen for dagligstuen for å fortelle om sin dag til de andre beboerne.

På hele veien hjem smilte jeg, Jeg visste at jeg hadde gjort en gammel dame veldig glad i dag. Selv om hybel kaninene formerer seg i stor fart har vi hatt det kjempeflott begge to.

To gode venninner på bytur.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende