November har vært tung for meg i to år nå,
Jeg vet ikke hvorfor mine kjære velger og forlate oss denne måneden.
Noen dager er så vanskelige.
Kommer det mange etter hverandre må man bruke tid til å hente seg inn igjen, få livet tilbake på skinner.
Jeg er glad jeg ikke angrer på noe, nok en gang har jeg våket, jeg har holdt hånd gjenom vonde netter, jeg har lagt kalde kluter på en varm panne, klødd og vasket en varm rygg, trøstet redsel , fått mange takksigelser og gode smil.
Ja, jeg var der denne gangen også og angrer intet.
Jeg forstår ikke alt, men kanskje en dag.
Carpe diem
man må gripe dagen ved daggry og gi slipp når solen renner.
Tilegg:
Dette er verset Pusen :Naturglede snakker om i sin kommentar.Tusen takk for at du minte meg på dette.Som sikkert den mest ukristelige i min slekt setter jeg pris på og verdsetter verdiene jeg fikk i min barndom. Jeg må komme til at jeg er god nok,gjør gode nok gjerninger for mine medmennesker,for min egen skyld må jeg mene at jeg er god nok som jeg er.
Jeg respekterer de som tror,stoler og lever etter bibelen. Selv om jeg ikke forstår de.
=================================================
En natt drømte jeg at jeg gikk sammen med Herren på en strand.
Mens vi gikk der, kom mange bilder fra livet mitt til syne som lysglimt på himmelen over oss.
I hvert av bildene så jeg avtrykk av føtter i sanden.
I bildene av de gode stundene kunne jeg tydelig se avtrykket av to par føtter som gikk ved siden av hverandre.
Men i de vanskelige stundene, da jeg hadde det vondt og var redd, eller var fylt av sorg og mismot,
var det bare ett par fotavtrykk i bildet.
Dette forstod jeg ikke, så jeg sa til Herren:
Du lovte meg, Herre, at hvis jeg fulgte deg, ville du alltid gå sammen med meg. Men da livet mitt var aller vanskeligst, var det bare ett par fotspor å se.
Hvorfor var du ikke hos meg da jeg trengte deg aller mest?
Herren svarte: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og ville aldri forlate deg.
De gangene det bare var ett par fotspor i sanden , det var da jeg bar deg i armene mine.
12 kommentarer In " Novembersorg *Frk_Meg* "
RSS-strøm med kommentarer til dette innlegget. Tilbakesporings-URL
november 16th 2009 at 2:35 am
Livet er et eneste stort farvel, – hvis dèt kan være til noe trøst
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 16th 2009 at 2:41 am
mrgreen.
Ja du har rett.
Men nå håper jeg på litt lykke.
Natta klem fra frk.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 16th 2009 at 6:13 am
Jepp. Noen ganger er man inne i stimer av død og sorg.
Men det lysner jo igjen. *smask*
=================================
Huff ja,jeg håper jeg er ferdig nå.ellers blir d denne frk’nas tur snart.
Jeg er sliten.
*smasken* nytes…..;)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 16th 2009 at 6:21 am
Det er bestandig trist å miste..
Det er alltid lys i tunnellen, vennen.
sender deg gode tanker og
Klemmer.
========================================
Klemmer tilbake med takk og kos Luna fra Skatten:)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 16th 2009 at 9:14 am
Det er så trist når kjære forlater denne verden, men så godt man kan dele sorgen. Både med den syke og med andre. Vemodet vil alltid følge med. Jeg sukket når jeg så dine bilder. Det minnet meg om et dikt jeg leste en gang. Jeg husker det ikke orderett, men omtrent sånn:Det var et menneske som hadde det vanskelig og ikke forsto hvor Gud var midt oppe i alt. Da svarte Gud. “Ser du fotsporene der, det er bare en som har gått der. Det er mine fotspor. Når du hadde det vanskelig og trodde jeg ikke var der. Det var da jeg bar deg.”
Tenker på deg. Stor klem.
Jeg har også mistet mange av mine nære og kjære, men jeg bærer minnet i mitt hjerte. Uten triste dager, så vet vi jo ikke hva gode dager er.
===================================
Tusen takk Pusen:) Jeg fant diktet /verset etter litt søken, Jeg husker d fra før.
Er det ikke rart med vår barnelærdom den sitter så langt inne i en at den bare er der.
Dagene begynner og bli bedre, det trenger jeg for om noen få dager til er det et år siden pappa døde og da trenger min mor meg……
Jeg er nok sliten, min største drøm for tiden er : få ryddet skikkelig jeg må jo snart være utsovet.:)
Klem fra Frk_Meg og kos fra Skatten og Katten:)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 16th 2009 at 6:05 pm
Gir deg en god trøsteklem.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 18th 2009 at 8:56 pm
De fotsporene viser at tilstedeværelsen går videre…
Som Red også nevner, har livet ofte en tendens til å komme og gå i stim.
Sorg over tap av noen nære er vondt, og kan virke virke veldig urettferdig.
Jeg har ikke de rette ordene til deg for å trøste, men håper de riktige kommer fra ditt eget hjerte slik at dagene dine blir lettere, og skrittene enklere å gå…
Klemmergoe herfra.
===============================
Nunzen:) ”mitt” eget gode skogstroll. De riktige ordene, ikke minst tankene begynner å komme,det tok bare litt lenger tid denne gangen…..
Det er vel slik vi mennesker er: jo flere nære vi mister jo nærmere er vi den eldste ganrasjonen det blir snart vår tur.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 19th 2009 at 9:13 am
så symbolske bilder, at skritt som forsvinner i vann..
sender en trøsteklem, og håper at november etterhvert også blir en god måned!
===================================
Carpe. etter disse tunge våkedagene tok jeg en tur ut på Hove Tromøy der jeg tok dette bildet.
November har blitt en rar måned: sist år døde pappa så neste nov vil jeg ha dødsfri om jeg kan ”be” om det.
Klem fra Sørlandet
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 22nd 2009 at 8:47 am
Sorg kan være tung å bære. Men den har også faser av absolutt nærhet til livet som man ikke så lett finner ellers.
Jeg synes døden har fått et altfor ensidig og dårlig rykte på seg. Den evner å åpne en minnebank overfor den som har gått bort. Skaper en nærhet til, og en bevissthet om, hvem denne personen var.
Og det fineste av alt er at vi gjennom denne åpne minnebanken, når vi lukker øynene, kan høre latteren og stemmen til personen vi har mistet. Vi kan gjenoppleve samtaler, felles opplevelser og det gode som har vært.
På sett og vis dør ingen før alle de som kjente vedkommende også er døde. Det er først når ingen lenger minnes en person at han eller hun er død. Jeg synes det er en god tanke å bære med seg.
Håper du får en god sorg når de tyngste timene er over. Tenn et lys og la følelsene få flyte. De trenger tid og rom, og det er vi ikke alltid like flinke til å sette av.
Klem.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 26th 2009 at 9:31 am
phalloides:)
Ja akkurat sånn er det, masse gode minner.
Man kan le og man kan gråte alt etter som. Men likevel er det en god følelse.
Jeg har våket over nære slektninger ved tre anledninger nå. Jeg må si jeg har vært heldig for dette brenner seg inn: først gjør det vondt så blir det en fred over minner.
Takk for dine fine ord.
Ha en nydelig dag.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 28th 2009 at 5:43 pm
*klemmerpå*
*Nytervillblåstklem*
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
desember 10th 2009 at 2:43 pm
Kære du, det er hårdt at miste – og jeg har mistet min far i denne november. Jeg vænner mig aldrig til at sige farvel.
Mon sorg er prisen for at føle lykke og glæde?
Varme klem til dig!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende